Høsten 2020 ble det i forbindelse med forberedelsene til Nasjonaljubileet Norge i tusen år – Mære 2021 ryddet på loftet i Mære kirke og da kom det frem 2 benkevanger med svært alderdommelige trekk. Øystein Ekroll mente de var samtidige med flere av møblene som i dag står fremme i koret i Mære kirke og er stildatert til 1400 tallet.
Det ble bestemt at «biskop`s-benken» skulle gjenskapes med utgangspunkt i den eksisterende benken som står i koret i kirka i dag. Det er det navet som brukes om benken, biskopen skulle sitte der når han besøkte Mære kirke. Det som er spesielt er at Mære har 2 slike benker, hvem satt i den andre?
Ferdig bispebenk i Mære kirke med Biskop i Nidaros Herborg Oline Finnset og sokneprest Tine Jøhnk
Jeg fikk i oppgave å gjenskape benken og montere på de originale vangene på sidene.
Dette er en benk med høye sidevanger, sete, rygg og baldakin. Den er rikt ornamentert både med profiler langs alle kantene og avslutningene oppe på benkevangene, den har også en krone / ornamentert list. Det er benyttet både furu, gran og bjørk. I labankene på baksiden oppover baldakinen på baksiden er i bjørk. Setet og bakveggen er i furu, vangene er trolig i gran eller furu. Den har vært malt i flere runder, men i dag er malingen fjernet og den er lutet.
Alle delene i konstruksjonen er festet med spiker noen av dem kan ligne på det vi kaller 8 talls spiker, en middelalder modell, men de fleste har runde, flate hoder. Det har også vært deler som har vært festet med treplugger, men de er borte i dag, og bare restene av hullet med en treplugg er igjen.
Den er nok ombygd og endret betydelig fra hva den har vært da det er mange merker etter innfestninger og avgrensninger i malingrestene som tyder på at deler mangler.
Figure 1 toppen på benkevangen franske liljer, Tudor ornamentikk ifølge L. Dietrichson» Den Norske treskjærerkunst 1878» Alle foto Kai Johansen
Nå skal jeg dele noen tanker om hva jeg som håndverker ser når jeg studerer og kopierer de to benkevangene som ble gjenoppdaget på loftet.
Generelle observasjoner
Vangen er muligens i gran, basert på kvistsettingen årringene og vekt, i ett stykke, bemalt. Dimensjonene er 226cm *41cm*5,5cm, med mange spor etter innfestning tapp, spiker avgrensninger i maling. Det mangler mage møbeldeler. Det ser ut som den har vært lik den biskopsbenken som er i koret i dag. Et avvik er at det er profilert langs ryggen på vangen fra topp og helt ned til gulvet, med en profil som går igjen på benken som står i koret i dag, en hulkil v-spor konveks v-spor. Denne profilen er mye brukt på vangen som er i koret, men ikke langs ryggen. Ornamentet i toppen av vangen er i gotisk stil, blad former. Det er disse som gir en pekepinn på stil/datering på vangene. Det har vært et fotsystem på vangene, det er en tapp som stikker ned under vangen noe som tyder på at den har vært tappet inn i et emne som ligger på gulvet og blir da foten til vangene, det har vært antydet at det har vært knelebenk og bibelhylle foran benken i forbindelse med fotkonstruksjonen, dette er et møbel som hører hjemme i en katolsk messe.
Rekonstruksjon
Jeg begynte med å dimensjonere emnene til vangene, til lik tykkelse. Så overførte jeg formen på originalvangen ned på det nye emnet, ved å legge originalen oppå emnet å tegne i lodd. Så begynte jeg å fjerne materialet som skulle bort med øks, pjål, navar og handsag. Jeg brukte en del treskjærerjern for å finjustere kanten, videre brukte jeg en vinkel for å sjekke om veggen var i lodd.
Tudorkrona
Krona i front oppe mellom vangene. Grundig fotodokumentasjon, tegning, reintegning, overførte med blå papir, boret og sagde ut mønsteret. Her lagde jeg et emne i furu, lette spesielt ut emne uten kvist, da det ville lage svakheter i den tynne ornamentikken og visuelt vil det forstyrre opplevelsen av mønsteret. Dimensjonerte det ned til 15 mm, og tegnet på de Franske liljene eller Tudorborden som L. Dietrichson beskriver det. Når alt var sagd ut begynte skjæringen eller modelleringen av bladene. Det er litt tolkning av detaljer, da mye av toppene er knekt av og en del tynne buede linjer i underkant av ornamentet mangler, men foto dokumentasjonen og tegningene fra 1880 årene gir et helhetlig bilde. Det er krona med ornamentikken som definerer bredden på benken, sittebredde er 125cm, ytre mål 136 cm. Originalen er skjært på vrangsia av emnet, som treskjærer syns jeg det er underlig at de har valgt å skjære på vrangsida av emnet, jeg skjærer bestandig på rettsida, eller margsida, da får jeg minst flaskved og mest kjerneved og kantved.
Jeg mener de må ha brukt løvsag(grindsagmodell) og sagd ut mellom alle ornamentene for så å reinskjære/ stikke ned for å justere linjene, med treskjærerjern. Det er ikke en bygdeskjærer som har utført denne jobben, men en dreven håndverker. Selv om ikke alt er symmetrisk og presis på dimensjonene er det krevende å lage dette ornamentet uten at noe knekker av. Det er jo også et spennende spørsmål hvordan festet de emnet til en benk når de skar og hvordan var benken konstruert, hvilke treskjærerjern hadde mesteren for Mære benkene? Et treskjærerjern som vi tar veldig for gitt i dag er V-jernet eller Geisfussen (tysk Geitefot), det har vært en diskusjon i forhold til Urnes prosjektet Treet`s Meister om det fantes V-jern i år 1070 og det har vi ikke funnet spor av, og heller ikke på disse vangene kan jeg finne spor av V-jern. De har skåret alle V-snitt med enten et beint tappjern ved å dra det på skrå eller bruke et skråjern. Poenget er at sporet vi idag lager med ett kutt har de brukt 2 kutt på å lage, her er de jernene jeg brukte til å skjære V-snitt
Figur 2 Her er jern med middelader profil på eggen, de er svært effektive til mange skjæreoperasjoner også V-snitt
Alle delene er hugd med øks og har pjålet overflate, det er profilspor langs hele ytre karm på vangene en konveks V hulkil V form
profil lang hele ytre kant, trolig lagd med pjål.
Den er delvis pjålet med profilpjål og delvis skjært med treskjærerjern. Der hvor det er vanskelig å komme til med pjålen har det blitt brukt treskjærerjern, men da har de byttet om på profilen til hulkil V konveks V litt merkelig, men det går igjen på benken som står i koret i dag også. Alle spor etter på tegning eller rissing med risssenål eller passer finner jeg bare på basiden av vangene. Dette avviker fra hvordan jeg er vant til å jobbe, jeg gjør all oppmerking på den siden jeg skal jobbe og foholder meg til oppmerkingen når jeg jobber. Her har de risset hovedform på vangene på baksiden jobbet frem hovedform og så begynt å «tegne på» ornametene på framsiden for så å skjære de. Jeg klarer ikke helt å se gevinsten med denne fremgangsmåten, men det fungerer så lenge man er nøye med å lage veggene i lodd .
Figur 3 Profil høvling av profilen langs ryggen av vangen Figur4 Jeg har originalen ved siden av meg når jeg kopierte slik at jeg enket kunne sjekke dybder, bredder med skyvelær, og få ornamentet så likt så mulig.
Kappliste
Vangene 2 kraftige furuplanker/granplanker 2270mm lang 55mm tykk 420mm brei (de er ikke helt lik på dimensjonene)
Setet 1 furu bord tiløkset på undersiden 1250mm Lang 40 mm tykk 300 mm brei
Taket 2 furubord hugd i buet form 1250mm lang 20 mm tykk 300 mm brei
Labankene 2 furu emer 1360mm lang 70mm brei 50 mm tykk
Labankene buetform naturvokst bjørk med barken på 350 mm lang 40mm i diameter
Listverket 8 stk i furu, lite kvist 1250 mm lang, 7mm tykk, 50 mm brei.
Krona tudorborden 1 stk furu 1360 mm lang*15 mm tykk *150 mm brei
Knelebenk og bibel/bønne hylle
Klokkerbenken som står i koret i dag skulle være utgangspunktet for det jeg skal gjenskape på bispebenken. Dette virket som en god løsning, da det vil gi et ens utrykk i korinngangen.
Den er lagd i gran, har vært malt, nå er den skrapet og lutet.
Det er en del tekniske detaljer jeg syns er vanskelig å forsvare tilbake på 1400 tallet.
-Håndløperen oppe er to rikt profilerte lister.
-Fyllingene har skråkant/ fas ut mot rammeverket, dette kreven en spesiell høvel med skråstillt tann.
-Sliss og tapp i rammeverket er sagd med bakksag/ frest ut .
-Fasaden på hele klokkkerbenken oppleves som en maskinprodusert overflate.
-Kantene på rammeverket har en fas/ 45graders vinkel som går nesten hele lengden, denne er svært lik kantingen under Sveitserstilen.
– ingen utrivinger rundt kvist, dette er resultat moderne dimmensjonert material, pusshøvel.
Jeg kontaktet Roald Renmælmo anng mine mistanker om at fronten var av nyere dato, han svarte dette:
Hei Kai
Eg har sett gjennom bileta du sendte av klokkarstolen. Ut frå bileta er mi tolking at dei to stolpane med utskjeringane er frå gamle originiale benkar og kan gjerne vere frå 1400-talet eller deromkring. Den samanhengen dei no står i er nok ein benk som er snikra kring 1870-90. Både panelveggen, listverket og ryggstøet på biletet er nok frå denne seine tida. Heile greia har nok vore måla på eit tidspunkt og målinga er seinare fjerna. Det gjer at det er vanskeleg å sjå skilnaden på arbeida frå sein mellomalder og 1800-talet.
Det sikraste sporet for dateringa er den avslutta fasen på kanten av ramtreet inn mot fyllingane. Det er typisk slikt som vart populært tidleg i sveitserstilperioden.
Snikkarteknisk er det nok ikkje så veldig spennande å studere arbeidet, men det er interessant skjering og fine mønster.
Med vennleg helsing Roald
Jeg var også i kontakt med Margrethe C. Stang angående denne delen av bispebenken, hun mente at det kunne være en på Gotland, men kunne ikke huske hvilken kirke det var snakk om, så jeg kom ikke noe nærmere konstruksjon eller formuttrykk der.
Dette er krevende å gjenskape da vi ikke har originaler eller deler av originalen.
Med utganspunt i en knelebenk fra Urnes stavkirke lagde jeg en knelebenk og bibel/bønnehylle med stilutrykket profil kanten og sirkelen med blomstermotivet i fra Mære benken.
Knelebenk og bibelhylle fra Ures stavkirkeFigur 4 Knelebenk fra Urnes som utgangspunkt for knelebenk og bønnehylle på bispebenken på Mære, jeg prøvde å ta igjen form utrykket og dekor detaljene fra Mære mens konstruksjonen er fra Urnes.Figur 5 Originalkrona 1 av 2 hele franskeliljer bevart, var utgangspunktet for rekonstruksjonen.Figur 6 Tudorkrona ferdig sagd.Figur 7 Tudorkrona påbegynt modellering.Figur 8 Tudorkrona prøve montert.Figur 9 Da det er kraftige tapper i underkant av originalvangene, tyder det på at det har vært tappet inn en «gulvås» som danner ramme for gulvet i forkant av bispebenken, lengden på gulvet er ut i fra bevegelighe/ funksjon da man skal kunne knele legge armene på bibelhylla og reise seg igjen.Figur 10 Prøvemontering av benken.
Kilder til bispebenken.
Figur 11 her ser vi at setet er bredere enn vangen og 2 av de små buene mellom hver franske liljene er ennå intakt.
Figur 12 Johan Meyer tegnet benken i 1905, her er setet smalere enn benkevangene, et avvik fra 1884, han har latt vær å tegne ornamentet i bunnen av buen mellom hver franske lilje. Han skriver material BIRK, men det er det minst av i hele konstruksjonen og ikke noen av delene han har tegnet er i BJØRK.
Figur 15 på tegning med rissenål på «baksiden», det interessante er at det kan virke som de har tegnet hovedformen på vangen på baksiden, men dekorert fronten jeg har aldri jobbet i den rekkefølgen, jeg tegner på fronten og dekorer fronten. Ellers er det mye grov overflate her, man har jobbet på tvers av fibrene når man har pjålet emnet.Figur 16 Begge vangene har et 5-6mm hull i toppen av blomster kula det kan ha vært lyseholder.Figur 17 tyder på gran med slik kvist, som faller ut.Figur 18 her ser vi overgangen fra økset overflate til pjålet glatt flate, het nederst dette er ikke synlig for menigheten. her kommer også tappen tydelig frem.Figur 19 Her også ser vi oppmerking på baksiden med passer på blomsterkula, veldig uvant for megFigur 20 tyder på gran med slik sort ring rundt kvistFigur 21 pjålet på tvers av fibrene, grankvist, her har pjålingen forgått fra høyre mot venstre, utriving bak kvist.Figur 22 Her kan man se retningen han har pjålet i fra høyre i bildet til venstre, vises på utrivningene på den store kvistenFigur 23 Eksempel på mangel av V- jern her er et snitt som er svært smalt i bunnen det får vi ikke med et V-jernFigur 24 Dybden i V-snittet og at det er så smalt tyder på at det IKKE har vært brukt V-jern.Figur 25 V- snittet til venstre spesielt ser vi at det er ikke brukt V-jern, resten er dratt med profilpjål.Figur 26 Navring av hull til mulig lyseholderFerdig bispebenk i Mære kirke med Biskop i Nidaros Herborg Oline Finnset og sokneprest Tine Jøhnk
Scriptorium blir vanligvis brukt om rom i middelalderens klostre, der skrivermunker kopierte manuskripter. I motsetning til vanlig oppfatning viser kilder, bygningsrester og arkeologiske utgravninger at slike rom sjelden eksisterte, mesteparten av munkenes skriving foregikk i private rom eller i munkecellene. I moderne fagterminologi refererer scriptoria oftest til klosterets samlede skrifter, mer enn til et fysisk rom.
Portrett av Jean Miélot i et Scriptorium, fra Miracles de Notre Dame
Fortidsminneforeningen den trønderske avdelingen har fått utviklet et formidlings og DKS opplegg med Digitale Tautra klostret som hovedelement.
I den forbindelse har jeg laget 2 lese/skrivepulter med utgangspunkt i munkenes pulter i middelalderen, samt en del andre mindre gjenstander i forbindelse med skrivepulten. Jeg benyttet også anledningen også til å prøve ut treskjærerverktøy lagd til et annet prosjekt Treet`s Meister, kopieringen av Nordportalen ved Urnes stavkirke.
Her er en kort presentasjon av arbeidsgangen og noen bilder av prosessen. Pultene skulle være lette i vekt, flyttbare, i barne vennlige høyde, og de skulle være innbrudds sikker.
Jeg valgte materialet furu da det er lett i vekt og sterkt nok som konstruksjonsvirke. Definerte målene og kappet, tappet halvt i halvt og plugget sammenføyningene med treplugger. Til selve kassen/pulten brukte jeg limte furuplater. Jeg monterte lokket med en piano hengsel for å oppnå stødighet og stabilitet i lokket. Jeg lagde en hull for lufting da det skal være en datamaskin inni pulten og den vil trenge kjøling. Mona min kone tegnet et dekor motiv til pulten som jeg skar med treskjærerjern med middelalder profiler. Jeg overflatebehandlet pulten med brent umbra og linolje for å få ornamentikken til å komme mer frem.
Libraries_in_the_Medieval_and_Renaissance_Periods_Inspirasjon til dekor, passer, linjal, mønstret bel tegnet rett på emnet så jeg har ingen kopi av tegningen.Styluser i elghorn, reinshorn og kvaltann. Spillebrikker i kleberstein basert på arkeologiske funn i Trøndelag.Gotisk inspirert ornamentikk, grovskjærtEt jern som er svært anvendelig til mange skjære operasjoner, både konvekse og konkave flater, trange partier og flater så kan dette brukes. Det er utviklet i forbindelse med Prosjektet Treets meister kopien av Urnes stavkirke portal
Skrivepulten skal være i arbeidshøyde for barn, da de er tenkt som brukere av dette tilbudet.
ferdig med overflatebehandling og integrert touch skjerm.med og uten overflatebehandling
Figur 1Nord portalen ved Urnes stavkirke skal kopieres, men lar det seg gjøre?
I Prosjektet Treets Meister i regi av fortidsminneforeningen
er oppgaven å lage en
prosessuell autentisk kopi
av Nord portalen ved Urnes stavkirke,
enhver treskjærers livslange drøm.
Høsten 2019 var et 20 talls treskjærere samlet på Urnes i Sogn. Der ble prosjektet presentert og Bjarte Aarseth, hadde forut denne samlingen 3D-scannet Nordportalen. Den digitale versjonen av portalen ble presentert og det ble demonstrert hvordan vi kunne bruke dette «presisjonsverktøyet» for å finstudere portalen, ta dybdemål og lete etter verktøyspor, digitalt.
Begreps avklaring:
Prosessuell: avledet av, Prosess betyr forløp, utvikling, omdanning, eller naturlig utvikling gjennom flere stadier.
Autentisk: fullt ut ekte og pålitelig, ekthet eller opprinnelighet; det motsatte av en kopi eller forfalskning.
Kopi: gir hovedsakelig de samme informasjoner som originalen. Overflateinformasjon og patina vil mangle i denne sammenheng.
Når vi skal i gang å lage en kopi i dag er premissene svært forskjellige fra de var i år 1070, det er krevende å gjenskape treskjærerens verktøykasse, og enda mer krevende å gjenskape arbeidsprosessen, måten de jobbet på, komponering av mønster, opptegning, rekkefølge i skjæringen, kvessing av verktøyene osv.
Vår primærkilde er portalen, så det handler om å lese portalen så godt og nøye at vi kan konkludere, hvilke verktøy og arbeidsprosess som ligger bak portalen.
Vi kan ut ifra buer, dybder og detaljer i ornamentikken dedusere oss frem til en verktøykasse, slik at vi kan lage de samme mønstrene på kopien.
Sekundærkilder, vi kikker inn i arkeologien hva er funnet av verktøy, og på illustrasjoner/ relieffer hva er presentert av modeller og antall jern, dette blir et supplement til å få komplettert verktøykista.
Figur 2 Her er det kanskje mer prosessuellt enn kopi da jeg ikke foholder meg til 3D-sacannet, men bare skjærer mønteret jeg har foran meg.
Prosessuell
Det er her vi virkelig blir satt på prøve, å gjenskape samme arbeidsmetode, handlingsmønster som i 1070. Her har vi kun verktøysporene på portalen å bruke som kilde. Det krever mye erfaring som treskjærer og enda mer erfaring i å lese verktøyspor for å kunne trekke slutninger om arbeidsprosess rund portalen. Nå tar jeg ikke med utfordringene det er å felle treet i skogen å kløyve det, hugge det ned på dimensjon og få det transportert ut av skogen prosessuelt.
Figur 3 på tegning, skisser med trekull, risser med knivspiss, da får man en tydelig og presis linje.
Komponering av mønster og påtegninger en prosess som sporene av er helt fjernet i dag. På portalen får vi informasjon om selve skjæringen og at baksiden er pjålet slett etter hugging.
Figur 4 en av de få plassene vi har rester etter mønster, det er ripet inn og det er brukt passer. her er det inne fra kirken fra 1130 .
Meisteren og arbeidslaget
Meisteren og arbeidslaget i 1070, ja jeg mener bestemt det må ha vært et arbeidslag, og ikke bare en skjærer, hadde trolig ikke en original de skulle kopiere, det vil si at skjæringen ble utført uten at de skulle ta kontrollmål og sammenligne hele tiden og være sikker på at de ikke gikk for dypt eller justerte en linje uten at det ble avvik i forhold til en original.
Vårt oppdrag er å lage en kopi og et er her den prosessuelle delen av oppdraget blir vanskelig å gjennomføre. Vi må hele tiden forholde oss til originalen ta mål, kontrollere, og skjære forsiktig videre slik at ikke for mye treverk blir fjernet, hverken i dybden eller i bredden. Resultatet blir en helt annen tilnærming skjæreteknisk enn hva skjæringen på originalportalen gjelder. Hadde vi skulle skjært en portal tilnærmet lik, kunne vi jobbet på en helt annen måte med tanke på arbeidsprosess. Kravet er autentisk prosessuell kopi, og jeg vil påstå at det ikke lar seg gjøre. Vi kan lage en kopi av portalen, men det blir på bekostning av det prosessuelle, når referansen vår er et 3D-scann og en originalportal som vi skal jobbe med som referanse, og kontrollere våre bredder og dybder opp i mot. Det blir mye mer forsiktig tilnærming/skjæring slik at vi ender på de samme målene som scannet/originalen har. Vi må hele tiden passe på at vi ikke fjerner for mye treverk. Resultatet blir en kopi av portalen, men ikke prosessen.
Hvis vi justerer på kravet om kopi til tilnærmet lik, da vil arbeidsprosessen bli mer lik det den kunne ha vært i 1070 e.kr., men da får vi ikke en kopi av portalen. Som treskjærer kunne vi jobbet friere og brukt mer estetikk, linjeføring, komposisjon som referanse sammen med 3D-scannet.
Dette mener jeg er et stort dilemma, hvis forventningen er både kopi av portalen og prosessuell kopi, jeg mener at en av de må vike for den andre.
I denne sammenhengen tror jeg det prosessuelle må vike for kopi av portalen da gjestene ved Urnes Verdensarvsenter har forventninger om en kopi og ikke en som er tilnærmet lik i utrykk. Vi vil aldri få et tydelig svar på det prosessuelle i denne sammenheng, men vi kan mene, synse og argumentere for forskjellige tilnærmingsmåter, to streker under svaret vil vi ikke få, da de som skar portalen er borte for lenge siden.
Figur 5 Verktøy kista sommeren 2021, vi har fått jobbet frem forskjellige modeller og profiler for å få verktøyene så lik de verktøysporene vi har funnet på originalen så mulig.
Hva har treskjærermesteren på Urnes brukt til arbeidsbenk,
når han skar portalen i 1070 e.kr.?
Nederland 1400 talls, her ser vi forskjellige benk løsninger og verktøy, ingen festeanordninger dessverre.
Går vi inn i et treskjærerverksted i dag finner vi ofte det vi kaller høvelbenker, som faste arbeidsstasjoner, de er i tillegg ofte bygd opp slik at de er mer behagelig å stå å skjære ved. Man trenger mer høyde ved skjæring enn ved høvling. Å finne gamle høvelbenker som er høy i utgangspunktet er sjeldent. De er som navnet tilsier, egentlig benker til å høvle materialer på, ofte for gulv, dør, vindus, møbelsnekring e.l. De er lave for å kunne legge kraft i høvetakene når materialer skulle avrettes eller justeres, man må ha vekta over høvelen, dette er vanskelig hvis benken er bygd opp. Når man driver med skjæring/ billedhugging derimot er høyde viktig da man unngår å stå krokbøyd over benken mens man jobber.
«Høvelbenken» står hos Norsk Folkemuseum, og er beskrevet som en billedskjærer benk. Den kommer fra Oslo. Benken er ca. 96 cm høy, at den kan ha vært brukt til billedskjæring eller anna detalj-arbeid som krever mer nøyaktighet enn kraft, gir mening. (Foto: Trine Guri Bye)
Alt etter hva benkene har for bruksområde varierer de i høyde, lengde og bredde. De har ofte både framtang og baktang med en gjengeskrue av tre eller metall til å stramme slik at emnet blir festet mellom to eler fire høvelknekter. Framtangen er konstruert for å kunne bearbeide materialer på høykant, hvis man skal lage en rett vinkel i forhold til flaten man har avrettet, eller not og fjær. Slitedelene er ofre bjørk eller hardere ved mens hovedplaten kan godt være furu.
De benkene som er tidlig 1800 talls og 1700 talls er ofte smale og består av en planke med eller uten framtang. Disse benkene er ikke fra by-verksteder men fra bygde Norge, ofte økset bakside og grovt laget.
Høvelbenken på Lydvaloftet. Her ser vi en naturvokst vinkel som framtang. Den har trolig vært festet i vegg for å bli med stødig, ser vi på slitasjemerkene som er til høyre og i fremkant tyder det på vegg bak og til venstre. Legg merke til at den er kappet med øks. Foto: Kai JohansenArbeidsbenk fra Estland ca 1950, han lager tønnestaver på benken, her ser vi med innfesting av emnet, hentet fra Estonian woodwork , Lost Art PressEstiske arbeidsbenker dokumentert ca 1950, fra Estonian woodwork, Lost Art PressHøvelbenken fra Selbu med bumerke, enkel smal furu plate, bjørk i slite delene og skruene. Foto Kai JohansenÅrstall og bumerke på høvelbenk fra Selbu. Foto Kai JohansenBaktangen med årstall på høvelbenken fra Sul 1798, skruen her er trolig sekundær. Foto Kai JohansenHøvelbenken fra 1798 , slitedeler i bjørk resten i furu.Høvelbenken på Gressåmoen. Den er 69 tommer lang og har baktang med midtstilt høvelklo med to tanger. Foto Kai Johansen
Tar vi skrittet litt lengre bakover i tid finner vi andre varianter og feste anordninger på arbeidsbenkene i tillegg til gjengeskruer. Killinghaker, haldfast, høvelklo
Høvelstopp av tre og tilhørende høvelbenk. Foto: Richard Arnold, EnglandSnekkerdreng fra 1772 FinnesLoftet Voss. Denne er til å støtte opp bord på høykant ved innfestning i framtangen foto Kai JohansenSnekkerdreng Vuku, Denne er til å støtte opp bord på høykant ved innfestning i framtangen foto Kai Johansen
Høvel stopp i flere varianter
Killinghake
Moderne killinghake fra VeriS
Høvelstopp til å feste emner når man høvler
Storfugl vinge til å koste enken ren
Skokloster slott har 3 høvelbenker som trolig er fra a1600 tallet, denne har en tredje skrue ved enden av benken. Eneste benken jeg har kommet over med 3 festesystemer.Benken har framtang med skrue. Framtanga har tilsvarende form som den på høvelbenken på Skokloster slott. Ingen spor etter baktang eller høvelstopp på benken. Benken har føtter som ser ut som et selvbærende understell som er spikret sammen. Den eldste og godt bevarte benken, vi har i Norden er Vasabenken fra Vasaskipet 1623, dette er en Høvelbenk for avretting og justering av materialer med høvel som hovedverktøy. Dette er ikke en treskjærer/ billedhugger benk da den er svært lav å stå å skjære ved siden av, bare 72-73 cm over bakken.Min tolkning av Wasa benken. Fotot Kai JohansenHøvelmakerbenken, ferdig med benkehake og killingfot. Haken en laget av Bertil Pärmsten (@Brackesmedja) og killingfoten er laget av Øystein Myhre (@Myhresmeden).foto Thor Aage K. Heiberg.
Når vi ser på kildene til høvelbenker er det lite konkrete eksempler å bruke som referanse når vi beveger oss før 1500 tallet
Da har vi illustrasjoner, tegninger, malerier, kopperstikk, tresnitt, blyglassmalerier, relieffer, vi har ingen bevarte benker.
Det som er påfallende, er at det er svært mange løse bukker som vises på illustrasjonene hvor emnet de jobber på ligger løst oppå.
Tysk husbygger 1400 tallet, løse arbeidsbukker, her er det presentert med haldhaker for innfestning.Tysk 1434 bjelkehugger
.
Tysk husbygger 14-1533Skriftlærd som har bord med løse bukker med 3 føtter.Spesielt fotsystem her, legg merke til hvor mange føtter alle møblene har. Tysk middelalder museum.The trestle table as found in the medieval bedroom in the Musee des Arts Decoratifs, Paris. While the two trestles look similar, there is some subtle difference in the rose pattern. Photo: Auction House Aguttes and Musee des Arts Decoratifs.1. århundre e.Kr. (Metz, Frankrike) hvor to romerske trearbeidere arbeider på en høy benk. Den ene høvler med en romersk høvel, og den andre bruker sannsynligvis en tverrøks. Sjekk ut slipesteinen på høyre side.
.
Figure Pompeii-Casa_dei_Vettii_-_PasiphaePW Saalburg arbeidsbenk romersk borg, Nikolai Gogol nord for Frankfurt, hovedsakelig for høvling/ snekring.lav romersk arbeidsbenk, Lost Art Press
Nå har jeg presentert en del forskjellige benker fra forskjellige tidsepoker og litt forskjellig geografiske områder.
Med tanke på hva som kunne vært brukt på Urnes i 1070, vil det bare bli gjetninger, men basert på min erfaring som treskjærer og de referansene jeg har presentert her har jeg et forslag på arbeidsbenk/ arbeidsbenker.
Et premiss som vi tar for gitt i dag er at gulvene er helt flate og det er fort å lage bukker med fire føtter eller fire punkter som berører gulvet. Dette gir solid støtte ved beine/flate gulv.
Tenker vi litt på hva slags gulvforhold det var i 1070, må vi nok anta at på det beste var det halvkløyvninger, med margsida opp, eller jordgulv, dette er ikke et beint gulv. Når vi skal jobbe å Urnes med portalen skal vi stå ute å jobbe, i ene hjørnet på kirkegården, dette er ikke beint gulv. Bord eller bukker med 4 føtter vil være ustabil på slikt underlag/gulv, en av føttene vil henge i luften hele tiden.
Et annet spørsmål som er viktig å reflektere over, skal det være en høvel benk, med benkeplate eller 2 bukker til å legge emnene på, hvis vi skulle jobbet med små emner som trenger god innfestning for å ligge i ro er en høvelbenk det mest fornuftige valget. De emnene vi skal jobbe er alle store tunge og selvbærende, de er så tykke at de knekker ikke om man legger de på 2 bukker isteden for en høvelbenk. I denne sammenhengen syns jeg det er interessant å prøve ut en bukk som har 3 føtter hvilken stabilitet har den på ujevnt underlag og fungerer det å skjære på emnet når det det hviler på sin egenvekt på bukkene.
Det finnes både illustrasjoner og bevarte bukker med 3 føtter, som referanse for bukken jeg ønsker å prøve ut.
Bukker med 4 føtter finnes det klart flest illustrasjoner på, men da er det ofte grovere håndverk, som bearbeiding av tømmer som er avbildet med tømmer/ bjelker på bukker.
Når det gjelder illustrasjoner av billedhuggere/ treskjærere er det få som presenteres med arbeidsbenk og føtter, som er mulig å tolke hvilket fotsystem benken har.
Jeg laget 2 bukker med 3 føtter, etter en middelalder modell og prøvde de ut på Urens sommeren 2021, jeg jobbet med toppstykket over portalen, et relativt smått emne i denne sammenheng.
Vi jobbet utendørs på en gressbakke, det at det var 3 føtter gjorde at alle føttene var i berøring med baken til enhver tid. Det som jeg måtte justere var emnet oppå bukkene med en kile for å få det til å ligge i ro da de to bukkene ikke var lik i høyde/ vinkel i forhold til hverandre. Det hele fungerte svært godt.
Bukker med tre føtter fungerte svært godt på ujevnt underlag. Ujevnheter i overflaten i forhold til den andre bukken ble løst med en kile. Foto Kai JohansenBukker med tre føtter fungerte svært godt på ujevnt underlag. foto Mona Sand
Denne bloggen er en del av prosjektet Treet`s Mester i regi av Fortidsminneforeningen
Nord portalen ved Urnes kirke. Foto Kai Johansen
Nordportalen – også kjent som Urnesportalen – er blant landets mest ikoniske eksempler på treskjærerkunst. I regi av Fortidsminneforeningen skal nå noen av våre fremste treskjærere lage en rekonstruksjon – og lære mer om hvordan kollegaene deres utførte arbeidet for nesten et tusen år siden!
Som del av Fortidsminneforeningens forsknings- og utviklingsarbeid ble det sensommeren 2020 satt i gang et prosjekt med å lage en kopi, en prosessuelt autentisk rekonstruksjon av Nordportalen i Urnes stavkirke. Prosjektet samler noen av Norges beste treskjærere og vil gi ny kunnskap om portalens tilblivelseshistorie for rundt 950 år siden.
Nordportalen var en viktig årsak til at Urnes stavkirke ble innskrevet på UNESCOs verdensarvliste i 1979. Den ferdig rekonstruerte portalen skal være et sentralt utstillingsobjekt i det nye verdensarvsenteret i den lille bygda Ornes i Luster, planlagt åpnet i 2024. Der skal den formidle middelalderens håndverkspraksis til de besøkende og bidra til å knytte sammen senteret og stavkirken.
Rekonstruksjonen vil avlaste originalen og gi publikum mulighet til å oppleve ornamentikken på nært hold, blant annet ved å kunne berøre portalen og gå gjennom den.
Unikt forskningsprosjekt
I august 2020 ble det gjennomført en innledende workshop på Ornes, der store deler av treskjærer miljøet var samlet for første gang. Selve skjære arbeidet vil ha oppstart i 2021, der første utfordring er å felle trær som kan gi et egnet materiale.
For å fremme samarbeid og faglig utveksling i treskjærermiljøet er oppdraget fordelt på tre utvalgte team, som skal jobbe med hver sine deler av portalen, henholdsvis venstre planke, høyre planke og overligger/dørblad/svill/stavleie.
Hvert team skal jobbe individuelt med hypotesedannelse og utprøving underveis, men vil møtes til jevnlige samlinger der viktige spørsmål i arbeidet tas opp til diskusjon.
Prosjektet skal utforske middelalderens arbeidsprosess gjennom temaer som materialkvalitet, design, verktøy og skjæreteknikker. For at resultatene skal være tilgjengelige for videre forskning, er dokumentasjon en essensiell del av prosjektet. Tekst: Linn W. Borgen
Urnes Stavkirke sett fra Nord foto Hanne Åmli.
Treskjærerens verktøykasse 1000-1100 tallet
Spørsmålet om hvilke verktøy som fantes i treskjærerens verktøykasse på 1000-1100-tallet er sentralt i dette arbeidet, og samtidig kanskje også noe av det mest krevende. Her er det viktig å gå grundig inn i tilgjengelig materiale, både arkeologisk, historiske kilder som illustrasjoner og tekster, og ikke minst de spor vi finner på originalt materiale, utskjæringer fra denne tida. Dette vil så danne grunnlaget for å få smidd et utvalg av verktøy som skal brukes i arbeidet med å lage rekonstruksjonen.
Det å gå inn i problematikk omkring kvaliteten på jern og stål, som man hadde tilgang på den gangen, «myrmalm», i dette prosjektet mener jeg det er også en unik sjanse til å ha kompetente folk både på blester siden og på skjærersiden som kan si noe om hvordan slike verktøy fungerer, skjæreegenskaper, holder et verktøy eggen over tid osv.
Det kan være interessant å sammenligne verktøy fremstilt av jern fra myrmalm sammenlignet med moderne industrielt framstilt treskjærerjern, hva er likt hva er forskjellig?
Våre stavkirker er godt beskrevet fra grunnmur til spir, historikere, kunsthistorikere og arkitekter de har studert, tolket og beskrevet det de kan lese av overflater og konstruksjoner, de har gjort en svært grundig jobb. Det de har sagt mindre om er materialkvalitet, tørkeproblematikk oppimot når feller man tømmeret og når reiser man bygget.
Arbeidsprosess, verktøykista til tømreren og til treskjæreren. Bearbeiding av tømmer på rot, med tanke på tørking/ få større utmalming. Hvordan foregikk bearbeidingen av materialene før montering? (halvfabrikat/ tørkeproblematikk)
Hvor lang tid i forveien produserte de bygningsdeler? Når vi sier Urnes ble bygget 1070 er det vel en sannhet med litt forbehold, tømmeret ble felt 1070, hvordan vet vi at kirka ble reist sommer/ høst 1070? Hvis den ble det, hvor mange folk måtte være på byggeplassen for å klare å hugge frem alle bygningsdeler på en sommer, og reise kirka? Hvor fort måtte ikke skjærerne jobbe da de måtte montere portalplankene før de la på rafta/toppsvilla.? Når vi nå skal jobbe med portal er det jo påfallende at portalplankene ikke er fra samme stokken, noe jeg mener dette går igjen i flere stavkirker. Det er forskjellig bredde på portalplankene så hvorfor valgte treskjæreren emne fra to forskjellige trær når han satte i gang? Kan det være at han lette igjennom en stabel med veggtiler som var ferdighugd og valgte de to han mente var best egnet ut ifra marg, kvist, årringtetthet, treskjærerkriterier og de var begynt nedtørket da de var bearbeid nesten ned på dimensjon for 1-2 år siden?
Tanker om verktøy
Alle kulturer til alle tider har bearbeid materialet tre enten for praktiske formål eller for ren ornamentering, eller en kombinasjon. Problemet med tre er at det er relativt lett nedbrytbart, så når objekter er flere hundre år gammel og kanskje lagt i en grav i vikingetiden da er som regel materialet tre svært skadet av fukt og råte. Blir objektet holdt tørt og beskyttet mot sol og regn vil det vare lenge, da er det bare insekter eller ild som kan skade materialet. Verktøyene som vi mennesker har brukt til alle tider har endret seg med vår kunnskap og teknologi, i steinalderen skar vi ut gjenstander med flintsteinkniver, beinkniver i dag skjærer vi ut mønster med laserbrennere. Det mest vanlige er fortsatt å bruke materialet jern og stål for å lage verktøy som vi bearbeider materialet tre med. Noe vi startet med ca. 500år før Kristus. Det som kanskje har endret seg mest er måten vi kvesser jernene på, vi kan skaffe brynesteiner fra hele verden og bruke motoriserte slipesteiner og poleringsskiver.
Hva er et treskjærerjern idag?
Noen av de vanligste Leverandørene av skjæreverktøy vi benytter oss av i Norge er Engelske (H. Taylor 1834) Svenske (E.A.Berg1880) Sveitsiske (Pfeil 1902(tannlegeutstyr), 1942 treskjærerjern)
Østerrikske (Stubai 1960) Konsberg Våpenfabrikk 1814–1987) i dag Kongsberggruppen ASA (tappjern, skulper, laget for snekkere /tømrere)
Dagens jern som lages industrielt og er standardisert, har faste benevnings systemer, som gjør det enkelt å skjønne hvilket jern det blir referert til. 1/12 betyr at jernet er helt flatt (1) og 12mm bredt,
1/12 betyr at jernet er helt flatt (1) og 12mm bredt (foto Kai Johansen)
jo mer bue/ skulp det er i jernet jo større tall, 9/13 betyr at jernet har bue/krumning eller U-form og er 13 mm bredt. (foto Kai Johansen)
En annen informasjon som også gis enkelt slik er om eggen er sakseslipt eller knivslipt, de aller fleste treskjærerjern er sakseslipt, det vil si bare slipt på en side, knivslipt da er det en slipe-fas på begge sider av klingen f.eks. 1Se/12 her indikerer tallene og bokstavene at jernet er helt flatt med skrå egg, sakseslipt og er 12 mm bredt. Det er i all hovedsak bare 1-er jernene som varierer på slipingen mellom sakseslipt og knivslipt.
Noen jern har bokstaver i tillegg for å indikere f.eks. skrå egg 1S/12 er et helt flatt jern med skråprofil på eggen og er 12 mm bredt. (foto Kai Johansen)
1ér jern 4ér jern og 9ér jern i forskjellige bredder
Knivslipt Sakseslipt
V-jern produseres i gitte grader enten 35, 45, 55, 60 og 90. med nummerering fra 12 til 16 i Pfeil systemet, de andre produsentene har lignede system for V-jernene.
Skråjern det jernet som ligner mest på middelalder modellene da det har en skrå egg/profil.
Tysk billedhugger med verktøy Hanß Kühn († 1680.03.17.) Her ser vi et utvalg av hvilke verktøy en etter reformatorisk billedhugger hadde å jobbe med, skaftform og størrelse på verktøyene.
Benevnelse på de forskjellige delene av et treskjærerjern
(foto Kai Johansen) Norske benevnelse på treskjærerjern: Flattjern, kniv Skråjern, skråkniv Skulp V-jern U-jern Bunnjern Vi bruker noen Engelske utrykk som dogfoot, fishtail
Nesten alle dagens jern untatt skråjernet,har en helt rett profil, dvs, at eggvinkelen er 90 grader på skaftet.
Kildetilfang:
Den eneste sikre kilden til kunnskap vi har er selve portalen og alle verktøyspor som er bevart der. Vi har ingen verktøy verken økser, pjåler, eller treskjærerjern, som kan knyttes til portalen, så her blir det dagens handverker som tolker verktøyspor oppimot hvilke verktøy som har bearbeidd flatene. Dette er en subjektiv tolkning, da det avhenger av hvilken erfaring denne håndverkeren har i å lese verktøyspor og så tolke enten hvilket verktøy som har vært i bruk eller hvordan arbeidsprosessen har foregått med nettopp et spesifikt verktøy.
Det arkeologiske materialet
Det arkeologiske materialet som er tilgjengeliggjort på digitale portaler er en interessant og viktig kilde, her kan man lett få et overblikk over størrelser og til en viss grad modeller. Man må være åpen for å bruke flere søkeord for å få opp det man ønsker da ikke alle arkeologer legger inn gjenstandene med det samme navnet, det kan være treskjærerjern, billedhuggerjern, huggjern, tappjern, meisel osv. Utfordringen her er at objektene er sterkt rust-skadet, å få presis informasjon om lengder, bredder, tykkelser, form og ikke minst en tydelig eggvinkel eller profil på eggvinkelen er svært vanskelig.
Treskjærerjern/ dreiejern fra bygravingene i Trondheim
Treskjærerjern fra Rauma Møre og Romsdal.
Disse gjenstandene er likevel det mest sikre vi har for å vite hva slags verktøy som var i bruk i 1070. Alle andre kilder blir tolkninger inn mot verktøykassen, om det er å studere portalen med tanke på verktøyspor, illustrasjoner, skriftlige kilder, eller bevege oss litt oppgjennom århundrene til vi finner verktøy som kan gi all informasjon vi trenger for å lage en kopi.
Endring i gravskikk i siste halvdel av 900- og tidlig 1000 tall. Vikingene la sine høvdinger og andre som levde høyt på den sosiale rangstigen i gravhaug. Når kristendommen får bredere og bedre grep i samfunnet endrer gravskikken seg radikalt. Fra å bli lagt i haug med alt det gravgods du trenger for ditt neste liv om det er klær, våpen, treskjærerjern, skip, sleder, dyr, osv. Til å bli gravlagt i en hvit fotsi serk plassert så nært kirkrveggen så mulig,slik at takdryppen fra kirketaket drypper på graven din. Dette var gravplssen med høyest status (utenfor kirken) da vil det bestandig renne viet vann over deg, da kikebygget er hellig og regnet som drypper fra taket er da hellig vann. Alt av gjenstander, verktøy, våpen mangler i gravene og det gjør at arkeologien opp imot gravfunn i 1070 egentlig er utdatert.
Statusgjenstander fra Oseberg funnet, det er muligens et treverktøy nr 25, nr 5 fra venstre på nederste rekke, en teksle?
Vi har en del verktøy i middelalderbyene fra Trondheim, Oslo, og Bergen fra denne perioden og det er her vi kan finne de mest samtidige verktøyene, men vi har da forlatt Urnes og Sogndal, geografisk.
Norge, Sogn og Fjordane, Sogndal, Nes
Dessverre var ikke håndverkerne i det sosiale toppsjiktet
Så selv om vi kikker på gravfunn fra Sogndal er det lite verktøy, desto mer våpen og seletøy. I «hedensk» norrøn gravskikk kan det virke som om verktøy ikke er en gjenstands type som ble lagt i graven som en del av gravgodset. Gjenstandene skulle speile hvem du var, kanskje mer i lys av sosial status i samfunnet. Våpen, vakkert dekorert seletøy, smykker statusgjenstander finner vi mye av, det er få gravfunn som speiler en ren håndverker grav, men vi finner enkelt verktøy blant mange statusgjenstander. I bygravingene finner vi en del verktøy i kontekst. Det ble gjort et fantastisk funn på Gotland i 1936, et løsfunn (uten kontekst), en kiste med bare verktøy, Mästermyrfunnet. Det er godt bevart funn og gir et bredt bilde over verktøytilfanget både til smed og til trehåndverk.
Mästermyrfunnet. Det er godt bevart funn og gir et bredt bilde over verktøytilfanget både til smed og til trehåndverk ikke datert, antatt 900 talls.
Bevarte jern som ikke har vært gravd ned i jorden.
Jo lengre opp i århundrene vi beveger oss jo mer sikre kilder til detaljer om verktøyene kan vi dokumentere, men vi fjerner oss fort både i tid og rom fra verktøykisten til handverkeren på Urnes i 1070 e.kr. Spørsmålet som må stilles er: kan vi anta at verktøyene, profilene og antall jern som en treskjærer brukte har holdt seg ganske lik de første hundreårene etter fremstillingen av Urnes portalen?
Det er ingen teknologiske store omveltninger i verktøytilfanget som sier at en verktøykasse frem til 1350 e. kr skiller seg fra en i 1070 e.kr. Det er en endring i byggeskikk etter svartedauen, men det er først inn mot 1500 dette skjer, da det var så mye ledig bygningsmasse at behovet for nybygg ikke oppsto før da. Det første store er oppgangssagen som kommer rundt tidlig til 1500 tallet til Norge. Dette innebærer at vi jobber ut ifra en antakelse, om jernene har hatt samme form/ profil i 1070 som 13-1400 tallet. Jeg ser ingen andre sikrere kilder å hente kunnskap fra om utforming av verktøy.
Andre kilder er illustrasjoner og relieffer
Her er tilfanget størst hvis vi inkluderer Europa og gjerne litt senere enn 1070e.kr. Det er her vi får størst forståelse av hvordan et treskjærerjern og hvordan et sett med jern har sett ut. Her også blir detaljene tolkninger, av dagens handverker.
Det finnes svært mange scener med håndverkere i jobbsituasjon, hvor både rommet(lyskilde), arbeidsbenken(størrelse/høyde), innfestning, verktøy, og emner under arbeid blir vist frem.
Tysk 1400 tall illustrasjon (ill. internett)
Det er videre en del scener som er skåret i relieff eller skulptur som viser handverkere i jobb situasjon, her er også verktøyene fremstilt.
relieffer av billedhuggere i verkstedet fremstilt med verktøyene de har. Til høyre, Sidevange til kor benk fra klosteret cloister in Pöhlde, Germany, datert 1280.
Bayeux-teppet (fransk Tapisserie de Bayeux) eller dronning Mathildes tapet (La Tapisserie de la Reine Mathilde) er et vel 70 meter langt og 0,5 meter bredt brodert veggteppe i lin fra årene omkring 1070. Det fremstiller normannerhertugen Vilhelm Erobreren`s invasjon av England i 1066 Her er økse modellene helt lik det vi finner både i graver fra sen vikingtid og forsatt er i bruk blandt annet i Danmark i båtbyggertradisjonen der. (Wikipedia)
Her er verktøykassen til båtbyggerne ved Roskilde vikingskipsmuseum, flere av modellene de bruker er avbildet på Bayeux- teppet. (foto Kai Johansen)
Her er en del verktøy som brukes av båt byggerne på Vikingskipsmuseet i Roskilde, interessant skjeftting med faler i forskjellige varianter.
Høvel fra Roskilde :Martin Rodevad Dael påpeker at der er ikke fundet mange trædele til værktøj de fleste trædele har vi selv designet, noe som skaper usikkerhet rundt utforming av handtakene i verktøyene, metalldelene finner man, men ikke tredelene av et verktøy.
Skriftlige klider
Det er lite skrevet om verktøy fra denne perioden noen få artikler, men de er svært overfladisk og spekulerende, skrevet av ikke handverkere, og mangler faglig tyngde for å få troverdighet. Det blir lagt frem uttalelser om verktøy og arbeidsprosesser som for en handverker som kan lese verktøyspor fort avsløres som synsing, og det legges frem teorier som ikke er fundamentert i faget.
H.CHR. ASBJØRSEN dro på studireise til Tyskland og dokumenterte litt verktøy for husflidens fremme i 1862. Treskjærerjernene er svært lik jernene som vi finner på illustrasjoner fra 13-1400 tallet. Jeg har transkribert teksten fra gotisk.
Finskjærerne eller Kunstskjærerne
De redskaper som udkrævs og bruges til den finere udskjæring erer efter brugen meget fortreffelig både i former og størrelse. Finskjærerne have derfor et dusin av hvert slag i
forskjellige grader og størrelser. De følgende maal gjælder især saadant verktøy eller redskaber som gjelder til udførelsen av smaa eller middelsstore træ eller beinskjærearbeider, til større f.eks. statuer udkræves der større og sterkere værktøy.
1 skrabere (fig 5) med gode og skarpe blade fra1 til 6 tomms længde:
Illustrasjon fra:Træ- og Udskjærings-Arbeide til Husflidens Fremme i Norge 1862
2 Huggjern, stikkjern eller træmeisler med lige eller på forskjellige mådet bøiet æg; stilken er også ofte vinklet, brudt eller bøiet for bekvemmere at kunne udstikke stykker fra mellemliggende dele i eller av arbeidet. De sidde i træskafter og kunne henføres under
følgende slags:
Illustrasjon fra:Træ- og Udskjærings-Arbeide til Husflidens Fremme i Norge 1862
Stikkjern med lige æg: Med ret 1 linie til 1 tomme bred æg Med skjæv eller skrå æg
Illustrasjon fra:Træ- og Udskjærings-Arbeide til Husflidens Fremme i Norge 1862
Bygdesmeden- Helt opp til Henry Taylor ltd tools,1834 ble alle treskjærerjern mer eller mindre produsert på bestilling fra en treskjærer direkte fra en smed, her ble behovet forklart, kanskje var treskjæreren med i smia og korrigerte, ba smeden justerte jernet før det ble herdet og anløpt. Det var individuelle jern som ble fremstilt. Vi finner en del like profiler i middelalderen, men vi vet ikke om de er identiske i størrelse slik dagens industrielle jern er.
Størrelsen på jernene i illustrasjonene er vanskelig å definere, vi har bare hendene til handverkeren som sammenlignings referanse.
Her ser vi at jernene virker ganske lang i forhold til hånden til håndverkeren og at det er tangen som utgjør det meste av lengden. (ill. internett) legg også merke til innfesting og arbeidsbenker.
Noe som ser ut til å gå igjen er at av total lengde på jernene er tangen med eggen 2/3 av total lengde, skaftet er 1/3 lengde. I dag vil vi gjerne ha skaft som er ca 10-12 cm lang det betyr at total lengde på jernene er fort opp mot 30 cm, det er 5 cm lengre enn de største jernene som selges i dag de ligger på ca 25 cm. De jernene som selges i dag har stort sett like langt skaft som tange. Fordelt på 11-12 cm tange ca 12 cm skaft (pfeil jern), H.Taylor skiller seg ut med korte tanger 8-9 cm tange.
Har lengden på klingen på middelalder modellene innvirkning på bruks området? Får jernet større bruksområde med lengre klinge?
Hvor mange jern har en billedhugger eller treskjærer i middelalderen. I dag selges det sett med 30 jern for den profesjonelle utøver, 10-12 for en hobbyskjærer. Kikker vi derimot på verkstedene i Tyskland på 13-1400 tallet ser vi at det er 8-9 jern eller mindre som går igjen. Det samme gjelder illustrasjonene for dreiefaget, der er også 8-9 jern som er vanligst, et verksted skiller seg ut og har 15 jern. Det som er litt fasinerende er at både treskjærerjernene og dreiejernene blir fremstilt med de samme profilene, hvorfor finner vi heller ikke middelalderprofilene i dag blant dreiejernene, når man skal kjøpe nye dreiejern.
Det virker som om både treskjærerjernene og dreiejernene har endret profiler i løpet av 1800 tallet. Samtlige profiler som går igjen i middelalderen er byttet ut untatt det vi kaller et tappjern en 1èr.
Form på skaft, det er en del former som går igjen når det gjelder skaft-form, og størrelser. Avsmalnende rektangulær med fasede kanter, jevn diameter rundt, pæreformet/ rundt. Så langt jeg har kunnet se er alle laget i tre, men vi har en del skaft laget i horn i arkeologiske materialer. I det arkeologiske materialet er det lite hele skaft, og vanskelig og si hva som har vært endelig størrelse eller form, i middelalder illustrasjonene virker det som om skaftene er litt mindre enn hva vi er vant til i dag som er 10-12 cm.
Profil på eggen, det er her middelalder treskjærerjernene virkelig skiller seg fra våre industrifremstilte/ masseproduserte. En del av profilene som går igjen er ikke i produksjon fra hverken England (H.Taylor 1834) Sweits (pfeil 1902, 1942), Østerrike (Stubai 1960), eller Sverige (E.A.Berg1880). det er andre leverandører også, men disse er de vanligste
leverandørene i Norge. Ingen leverer de profilene vi finner på illustrasjonene fra Middelalderen, det sier noe om en endring og standardisering, når verktøyene begynte å bli serieprodusert rund 1830. Jeg mener det har ikke noe med mønstervalg eller teknisk endringer i hva vi velger å skjære, som driver frem endringen, mønstrene og skulpturene endrer seg ikke så radikalt i løpet 1800 tallet. Det er fremstillingen av verktøyene som definerer hvordan de blir formet, dette medfører at de jernene med buede profiler/ økseblad faller helt bort, vi får jern med rett profil og skrå. Dette faller tilbake på kvesse slipe problematikk tenker jeg, en egg med buet profil er vanskelig å kvesse i en jigg. Rette profiler og en rett skrå profil kan kvesses i en jigg.
Tolkninger
Når vi har alle disse kildene til kunnskap, men mangler hovedkilden, nemlig verktøykassen til Urnesmesteren, blir det tolkninger av oss som håndverkere og her blir det min tolkning av hva jeg som treskjærer ser, som jeg formidler til en smed. Hvor godt klarer jeg å formidle min tolkning, mine behov og ønsker til smeden om å gjenskape, nettopp de verktøyene jeg mener har vært i bruk.
Det blir to tolkningsrunder først min tolkning, så smedens tolkning av hva jeg bestiller, snakker vi samme språk? Har smeden tanke på prosess når han smir eller er det bare det ferdige treskjærerjernet den 3Dformen som han tolker fra illustrasjonen og mine spesifikasjoner som betyr noe?
Hovedforskjellen på moderne jern og middelalder modeller
Jernene som er på markede i dag har blitt produsert med et karbon innhold som er høyere og standardisert, det gir en forutsigbarhet for skjæreren, i forhold til kvessing, og hvilken eggvinkel en velger når man jobber tørt, rått, eller hardere vare tresorter. (ringporede treslag) Det ville vært mer variasjon i karboninnholdet i blesterjern, men her må en blestrer, smed uttale seg.
Alle jern har samme profil, unntatt ett jern, skråjernet. Når man ser på alle kilder vi har til treskjærerjern oppdager man fort at det er stor variasjon på profilene. I et sett som er presentert i et verksted (illustrasjon) er det kanskje bare 1 jern som har dagens profil de andre avviker betydelig. Det samme gjelder forholdet mellom klinge og skaftlengde. Stort sett er alle jern som finns på markede maskinelt/ industrielt fremstilt, her har ikke treskjæreren noen dialog med smeden om detaljer og personlige ønsker på utformingen av jernet.
Skaftene er standardiserte, 8 kantete og tar mindre hensyn til bredden på eggen på jernet, det som er avgjørende er at hvis et jern har en bred egg må man bruke mer krefter for å skjære gjennom materialet enn en smal egg. Da er det en fordel med større skaft særlig avslutningen på skaftet, den som hele tiden blir presset inn i handbaken, personlig foretrekker jeg å runde skaftene i bakenden.
V jern eller ikke? V- jernet eller geisfuss- geitfoten er et jern som vi dag tar for gitt og har vent oss til når vi skal skjære. Vi planlegger arbeidsgangen med V-jernet i tankene, det kan
enten dra opp hovedlinjer, for å skille områder som skal ha forskjellige høyde nivåer fra hverandre eller den siste detaljeringen på et arbeid, det vi kaller nervesettingen da særlig på akantus, når bokstaver eller tall skal skjæres er det ofte V-jernet som gjør jobben. Jernet blir referert til som treskjærerens blyant, the woodcarvers pencil.
Hadde de V-jernet i vikingtid/ tidlig middelalder? Dette spørsmålet syns jeg er svært interessant, det satt frem av treskjærer Erik Fridstøm ved vikingskipshuset i en artikkel i Viking 1985/86, videre i festskrift til Torleif sjøvold på 70-årdagen. Hvor han hevder at alle operasjoner som vi i dag bruker V-jernet til ble gjort med rettjern eller en tollekniv, og alle V-spor måtte skjærers i to operasjoner, og at V-jernet ikke eksisterte. Fridstrøms benevnelse av V-jernet «geisussen» mener han er hentet fra Tysk Geistfuss åndefot, her mener jeg han har lagt til bokstaven T i geiss slik at det blir geist. På tysk blir dette verktøyet skrevet geissfuss. Jeg mener det refererer til Geit og da kloven til geita, vi har flere verktøy som heter geitfot, det som også kalles brekkjern likheten er partiet hvor man kan dra ut spiker og profilen på et V-jern.
Dette er hva store norske leksikon skriver: REDSKAPER OG FESTEMIDLER geitfot kort brekkjern (kubein) av eldre type. Brukt innen lafting og tømring. Jfr. geisfuss.
Et annet spørsmål som da også må stilles er når kommer V-jernet når finner vi de første arbeider skåret med V-jern?
Jeg er delvis enig med han det kan virke som om det vi kaller V-jern`s spor på f.eks. stavkirke portalplanker er skåret i to operasjoner et kutt ene veien og ett kutt tilbake, slik at det blir en V-fure, med svært skarp bunn og et kutt i bunnen noe man ikke får med V-jern og ofte er veggene ikke parallelle det er den store forskjellen fra V-jernet. Det kan være forskjell på skråvinkelen på veggene, noe som gir et mer ujevnt utrykk i linjeføringen. Etter å ha studert illustrasjoner og arkeologiske funn er jeg mer åpen for å lage dette sporet med et skråjern med bue i eggen «øksebladform»
foto kai Johansen
Helt opp til den industrielle revolusjonen finner vi dette jernet. «Øksebladet» Etter standardiseringen fra fabrikkene finner vi ikke dette jernet lengre.
dette er et jern som går igjen i de fleste illustrasjoner og vi har flere arkeologiske funn. Nettopp fordi det er en bue i eggen tillater dette jernet å svinge og gi buede linjer hvis ønskelig, noe som er vanskeligere med et jern med rett profil, også med tollekniven oppstår det begrensninger i forhold til skråjernet.
En annen problemstilling som må tenkes gjennom er hvis man bruker tollekniv til å risse V- jernspor er man nesten nødt til å dra kniven mot seg, skal man ha god kontroll på kniven, klarer man da å skjære spiraler/ sirklerformer? Vil kniven lage hakk der den møter motved? Er det noen forskjell på å skyve et treskjærerjern når man jobber i forhold til å dra det?
Kvessing
Dette er et like stort og krevende tema som hvordan ble jernet ble fremstilt og smidd fra lupp til ferdig eggverktøy.
Bryning, heining eller kvessing av verktøy har vært en stor del av arbeidsprosessen til en handverker, uansett hvilken tidsalder han lever i. Når vi snakker om 1070 e.kr er det i hovedsak heiner eller bryner som har vært i bruk. Vi har noen eksempler på slipesteiner fra arkeologisk materiale, men de er ikke så mange i forhold til bryner.
Vi har også illustrasjoner fra England som viser kvessing av verktøy på slipesteiner. En slipestein er en rund stein som blir dratt rundt av en senterstang og det er steinen som hele tiden beveger seg, mens man holder verktøyet rolig imot steinen.
Transpotabel og fot drevet slipstein
1200 talls slipestein drevet med en hjelpegutt
Når man heiner eller bryner verktøy kan man velge om det er steinen eller verktøyet man beveger. Noen bryner er så store at de ikke lar seg løfte så lett, da er det verktøyet man beveger over brynet, ofte brukt til øksesliping, eller sverd.
Sliping sverd i Japan, her liger steinen i ro og sverdet er det man beveger (ill. Internett)
Det har også vært vanlig å skjefte bryner, da får det et handtak på lik linje med et trekjærerjern eller kniv som man holder i når man bruker heinen.
foto Kai Johansen
Fra venstre en Gotlandsstein et grovbryne, bryne skjeftet med bukkehorn, bryne skjeftet med treskaft og et bryne som er senket ned i et stykke tre. (de Heibergske samlinger)(foto Kai Johansen)
Det er mye tålmodighet som skal til for å eggen slik man ønsker, etter bryning med flere steiner og korninger er det polering med lærreim, for å polere eggen.
Eggvinkler, konveks, konkav eller plan slipefase er svært individuelt hver handverker har sine preferanser og så avhenger det hvilket treslag man skal jobbe i. Personlig foretrekker jeg konkav slipefase, jeg syns konveks slipefase er vanskelig å jobbe med.
Dette er en blogg hvor jeg ønsker å dele min lidenskap og undring rundt håndverk, jeg har etterhvert mye erfaring med treskjæring og tømring, har jobbet hele mitt liv med materialet tre. Jeg jobber i dag på Stiklestad Nasjonale Kultursenter med Middelaldergården Stiklastadir som arena. Hjemme driver jeg og Mona et verksted hvor vi utfører små og store prosjekter, holder egne kurs og inviterer andre til å holde kurs. Jeg syns det er viktig å kunne dele handlingsbåren kunnskap, da jeg opplever at skolesystemet i Norge kun underviser teoretisk , og har helt glemt det Norge er bygd på.
Jeg har jobbet svært mye med vikingtidens håndverk og ornamentikk. Jeg har også en brennende interesse for prosessen bak en gjenstand om den er laget år 950 eller 1850. Det handler om å sette seg inn i verktøykassen til håndverkeren som skape dette for å forstå arbeidsgangen bak.
Utprøving av treskjærerjern utviklet i forbindelse med prosjektet Treets mester i regi av Fortidsminneforeningen. Fotot Jacob Roll.
Jeg lager mye verktøy selv, for å kunne gjenskape samme arbeidsprosess som mine tidligere kolleger. Måten de utførte sine oppgaver på er imponerende med tanke på presisjon og verktøy som de hadde å hjelpe seg med.
Fotot Jacob Roll
For meg er det å prøve ut flere metoder mot sammme mål, det som er mest interessant. Lete etter verktøyspor på originalt materiale for så å tolke det til en verktøykasse og en arbeidsprosess, for så å prøve å gjenskape både prosess og gjenstand.
Profilhøvel laget itl yte kledning i Kjøpmannsgata i Trondheim. foto Kai Johansen
For meg er dette meningen med livet,
det å kjenne lukten av nyhøvlet furu,
høre den syngende lyden i nykvesset høvel
det konstante suget etter mer kunnskap.
Gleden i det å dele kunnskap.
Det handler om å være stolt over det fotavtrykket man setter igjen etter seg.
Significatio Vitae 