Vi fikk tips fra lokalkjente i Fresvik, Ruben Rundsveen Bøtun om ei Stor furu på Fresvikåsen. Øyvind Hatlevoll og jeg dro på befaring og dokumenterte furua. Når det ble vinter fikk vi tillatelse av grunneier og hjelp av Jan Arve Lund ved De Heibergske Samlinger til å ta en årringprøve, Borret han brukte var 40 cm langt så han nådde ikke helt inn til marg, men vi fikk en god indikasjon på hvilke kvaliteter denne furua inneholdt. Resultatet ble at vi bestemte oss for å bruke dette treet.

Portalen hadde vi målt opp og regnet ut hvor store dimensjoner trenger vi for å kunne gjenskape den. Vi hadde målt og kommet frem til at vi trengte et tre som holder 95 cm i diameter på 3,5 meters høyde, og samtidig ha treskjærerkvaliteter. Det er ikke mange slike trær, noe som førte til at vi måtte gå med på noen kompromisser, når vi tok avgjørelsen.

Selve fellingen ble diskutert da grunnrammen for prosjektet er: prosessuell autentisk kopi. Her ble det overstyrt av sikkerhet rundt fellingen og utnyttelse av 1. stokken i forhold til bredde. så vi fikk arborist Helge Hoftun til å felle det for oss med motorsag. Før felling hadde vi lunnet opp med mindre trær som denne store skulle falle på slik at vi klarte å manøvrere stokken når den var kommet ned.

Helge Hoftun la ned treet slik at det var lett for oss å jobbe videre med det vi fikk kappet det på lengder, og slept det opp på en lunningsplass hvor vi skulle jobbe.

Første utfordring var hvordan klarer vi å manøvere stokkene i posisjon, hver stokklengde (3,5m) veier ca 2 tonn. Det vi hadde av hjelpemidler var gode lunner som stokkene lå på, vendehaker, og bakster(seintvokste bjørkestranger som er kvesset litt i enden som en spade) og kanskje det viktigste erfaring og samarbeid. Vi kløyver i tradisjon etter Konrad Stenvoll, Dividalen.

Med begrepet i posisjon mener jeg at vi må studere stokkene og legge dem akkurat slik vi ønsker i forhold til vindåpe/ eller margsprekken slik at vi ikke får sprekker inn i emnet vi skal lage, men kløyver mest mulig slik at denne sprekka blir borte i kløyven. På førstestokken må vi i tillegg ta hensyn til rotjarene, vi ønsker mest mulig bredde på emnene, så når vi har studert og diskutert mulige utfall. Ruller vi stokken slik at vi tegner på et lodd, dette loddet forholder vi oss til helt til emnet er ferdig hugd.

Vi barker stokken på oversiden, slår sotsnor i senter og ca 3/4-1″ på hver side av senter.

Så asker vi, et kraftig V-spor som skal akkurat gå igjennom yteveden, det er fordi yten ofte vrir seg og det skaper bare utfordringer når vi skal kløyve.

Så Hakker vi, kraftige hugg rett ned i bunnen av V-sporet for å gi en start til kløyven inn mot marg, dette gjentar vi flere ganger til kan høre på stokken at den er klar for neste oppersajon.

Plassering av kiler, vi starter fra topp 34-40 cm inn på stokken, er forsiktig med endene, vi ønsker å styre kløyven, ikke la den få ta sin egen retning. Nå tar vi et kraftig hugg og der vi løfter opp øksen setter vi inn en trekile, denne er nøye lagd på forhånd det er mange faktorer som avgjør om en kile fungerer eller ikke, når hele lengden er kilt, driver vi forsiktig etter kilene. Så stopper vi, ruller stokken rundt og barker slår sotsnor, asker, hakker og begynner å kile fra andre siden også.

Nå driver vi forsiktig etter kilene, fra begge sider, lar stokken få litt tid på seg, vi lar den «venne » seg til arbeidsprosessen. Det som holder stokken sammen er fibrene som går svakt på skrå av kløyven, disse bandene kutter vi med øks eller stikkøks. Ruller stokken rundt 2-3 ganger og når det siste bandet blir kuttet er stokken delt i 2 halvkløyvninger. Kløyven bør følge margen hele veien, da får man best utnyttet bredden i materialene.

Nå starter glepphuggingen/ spretteteljingen, vi ønsker å få en flate på margsiden som skal være en referanse flate for videre arbeid. Her økser man reiter fra kant inni mot marg og så snur man stokken og hugger fra den andre kanten inn imot marg, nå bruker man loddet i endeveden som referanse for flaten man hugger. Vanligvis hugger vi bort slik at V-sporet fra askingen blir borte og man får en skarp kant. Det er også en fordel å bevege seg 1″ ut i stokken fra margen , da den ofte forårsaker sprekker i emnet. Når margsiden er blitt er flate starter jobben på yttersiden av stokken. den skal gå fra å være en halvkløyvning til å bli en plank.

Vi måler ønsket bredde fra den flaten vi hugd og lager en parallell strek i endeveden for eksempler 20 cm. Så stripe barker vi emnet i hele lengden og slår sotsnor på begge sider av halvkløyvingen, nå har vi merking i endeveden og på langsiden og forholde oss til. legger emnet med halvkløyven opp og begynner å hugge på klamper, dette er kraftige V-spor som går fra strek til strek på tvers av stokken, så legger vi stokken på kant og hugger ned til marg på hver klamp, snur stokken og gjentar operasjonen.

Nå blir det er flate på denne siden av stokken også, når vi er ferdig med grovhuggingen, gjentar vi glepphuggingen slik at vi får en ren og ryddig flate på yttersiden av stokken også.

Nå skal materialene tørkes.

Her er en film Even Hansen lagde mens vi jobbet med materialene.

https://www.facebook.com/kai.johansen.355/videos/2544818905652133/

Prosjektet treet`s Meister i regi av fortidsminneforeningen, hvor det skal skjæres en prosessuell autentisk kopi av Urnes stavkirkes nord-portal, er emnet svært viktig.

Vi trenger stort tømmer for å kunne få dette til. Jeg har foretatt flere turer både i Sogndal og i Romsdalen og på Sunnmøre., noe som har gitt resultater til slutt.

Jeg har fått mye hjelp av lokalkjente, og lokal kunnskap om skogteigene. Har også hatt med flere svært flinke folk på disse turene, Roald Renmælmo, Siv Holmin, Peter Brennvik, Øyvind Hatlevoll, Erlend Gran, for å nevne noen, snakket med mange folk om tømmer mange steder i landet, fikk også tips fra Endre Hals, Oppdal, men det var et sterkt ønske om å finne treet i Sogndal.

Det som vi trodde skulle være en enkel jobb, viste seg å være svært krevende, dette kan si noe om tilgangen på tømmeret som ble brukt på kirken i 1070 og 1130. Var det vanlig med slike dimensjoner i skogene eller var dette tømmer forbeholdt kirker og kanskje andre status bygg i et middeladersamfunn. Klemenskirke utgravingen i Trondheim viste at det var vesentlig forskjell på kvaliteten i tømmeret, som var i de 4 bolighusene under kirken og tømmeret som var brukt i selve kirkebygget. Dette kan ha vært tilfellet også på Urnes, stort og godt utmalmet furutømmer var forbeholdt kirken, og ble ikke brukt til andre formål.

Det er flere interessante spørsmål som dukker opp, har de felt alt tømmeret på Ornes?

Har de hugget i Åssidene rundt Lustrafjorden og fløytet tømmeret til Ornes.

Hvor raskt etter felling begynte dekorarbeidet, i forhold til tørketid?

Gikk treet`s Meister å lette i lunnen med ferdighugde veggtiljer og valgte ut de han ville ha til portal eller sørget han selv for disse emnene?

Portal plankene måtte inn før stavleija ble lagt, det vil si felling, tørking, skjæring, like raskt som de andre veggtiljene, dette må jeg komme tilbake til senere når vi har fått vårt tømmer til gards.



Tømmerstokken vi trenger skal være i furu, og det skal være et stort tre.

Om vi går ut fra største bredde på 82 cm så har vi litt margin. Med 5 % krympemonn blir det 86 cm. 

Videre regner jeg 15 cm tykkelse inkludert krympemonn. For kløyvinga er det sikkert lurt å ta høyde for at det går bort ca. 5 cm på hvert emne i kløyvinga. Da tar jeg utgangspunkt i eit emne som er 20 x 86 cm på hver side av margen. 

Da må vi kunne ta ut ei blokk med margen i midten som er 40 x 86 cm. For å få fram hvilken diameter vi må ha på stokken kan vi få hjelp av Pytagoras, diagonalen i denne blokka blir hypotenusen i ein trekant med katet på 40 cm og ein på 86 cm som blir 94,847245611035 cm avrunda til 95 cm i diameter i brysthøyde.

Det er mange faktorer som avgjør om vi velger å felle et tre, idellt ønsker vi treskjærerkvalitet, noen kjenner hva som ligger i dette begrepet, og det er mange som mener mye mye om nettop dette emnet, jeg kan ikke gå inn i alle detaljene som faller inn i det begretpet.

Dette er hoved kriteriene jeg har tatt i bertraktning når jeg vurderte disse stokkene:

Hogstklasse på teigen, https://kilden.nibio.no/

Bonitet

Høyde over havet

Hvilken himmelretning er åsen treet står i

Greinsetting, høy/ lav, svartkvist, store greiner/ små geiner, rotason ( i stammen) leses på greinene rundt stammen.

Barken på stammen grov/fin tykk/ tynn, formen på bark, farge ved rot og 4-6 meter opp på stammen. Kan gi indikasjoner om det er greit å kløyve treet.

Stammeform rund/ oval

Tennar, hvis treet vokser i bratt terreng kan det fort være tennar i stokken, på le sia.

Rotjarer som påvirker stammeform ved 1 stokken, evt tilløp til råte ved rotjarer.

Krona på furua stor og frisk, liten og døende, form på krona, nålene, tett/ tynt med nåler.

Avsmalning på stokken pr meter oppover stammen, ofte når vi er høyt over havet smaler stokkene fort av.

høyrevvridd/ venstrevridd stokk

borre med kjerneborr for å ta en årringprøve, lese hvor mye kjerneved, hvor tett er årringene, hvor mye geitved/ alders ved, eller råte. Lese hvordan treet har vokst rett og slett.

lytte med å slå en øksehammer mot stammen for å sjekke om det kan være kejrneråte

det siste som blir tat i betraktning er tilgjengelighet, må vi bruke helikopter eller kan vi få ut stokken med traktor/ hest. Sogndal er krevende terreng.

Vi hadde en tydelig bestilling på at stokken til dette prosjektet burde finnes Sogn, det viste seg å være en større utfordring enn først antatt. Vi kontakte lokalkjente folk som hadde jobbet i skogene både til Knagenhjelm, Rumohr, og Heiberg, vi fikk mange gode tips og begynte å lete i de teigene vi fikk tips om. Vi brukte kontakter inn på De Heibergske samlinger, folk som til daglig jobber med tømmer og har oversikt over områder i Sogn. Lokale ferie gjester som kom med bilder og gps. punkter. Sosialemedier ble også brukt, og da fikk vi et tips om et tre på Fresvikåsen, det ble undersøkt siste dagen jeg var i Sogn i sommer, og det var overraskende mange kvaliteter vi ønsket oss som fantes i dette treet.

Det som var gjennomgående var at alle vi snakket med, mente de hadde et stort nok tre, alle vi undersøkte viste seg å være for små på dimensjonen.

Nå, vinteren 2022, skal treet felles, det skal kløyves med øks og kiler og hugges ned til ønsket dimensjon, så skal det tørkes sakte og forsiktig, så skal vi begynne å skjære ny portal til Verdensarv-sentret på Ornes.

https://kilden.nibio.no/

Norge har mye spennende både av natur og kultur, og noe av dette har UNESCO vurdert til å være så unikt at det er havnet på en Verdensarvliste, noe som er så særegent at det er av interesse for hele verden.

Hva er Verdensarv?

Arv er noe som vi overtar etter de som har levd før oss og som vi skal overlate til neste generasjon. Kulturarv, så vel som naturarv er uerstattelige kilder til kunnskap, glede og inspirasjon for alle mennesker og er våre viktigste referansepunkt i forhold til hvem vi er og hvor vi kommer fra.

Verdensarv

Verdensarv er den delen av vår felles natur -og kulturarv som har så stor  verdi for menneskeheten som helhet, at FN  har besluttet at disse skal overleveres til kommende generasjoner.(verdensarv.no)

Urnes Stavkirke har mange slike kvaliteter.

Urnes stavkirke er en stavkirke på gården Ornes på sørsiden av Lustrafjorden i Luster kommune i Vestland fylke i Norge.

Kirken er datert til rundt 1130 og er en av de eldste stavkirkene. Dateringen er noe usikker. Undersøkelser med dendrodatering offentliggjort i 2017 viste at det eldste tømmeret i kirken ble felt i 1070 mens yngre deler ble hugget vinteren 1129-1130. Tidligere undersøkelser konkluderte at tømmeret ble hugget vintrene 1129-1130 og 1130-1131.Bygget antas reist i år 1131 eller like etter. Treskurden i urnesstil er beslektet med vikingtidens stilarter og daterer deler av bygget til år 1050-1100. De eldste delene har dendrokronologisk blitt datert til 1048-1064. De eldste delene antas å skrive seg fra et eldre bygg på samme sted.

Den er også arktitektonisk og kulturhistorisk unik blant de gjenværende stavkirkene på grunn av treskjæringsarbeidene og den omfattende innvendige dekoren. Den ble i 1979 tatt med på UNESCOs verdensarvsliste som en av de to første norske oppføringene.

Stavkirken står på sin originale tuft, eies av Fortidsminneforeningen og brukes ved enkelte anledninger til kirkelige handlinger.( Wikipedia)

Verdensarven i Norge består av syv ulike verdensarvsteder.  På hvert av disse skal de andre 6 stedene representeres. I høst kom et ønske om å få Urnes representert ved 3 av de etablerte sentrene. Det ble definert et format og et utrykk i dialog med fortidsminneforeningen, med det pågående prosjektet Treet`s meister som inspirasjon til utrykket.

Arbeidene skulle representere Urnes Visuelt. Det ble bestemt å ta et utsnitt av venstre portalplanke, hodet til hoveddyret i skala 1/1 innenfor rammen 30cm*30cm*12cm tykk. Samt et av treskjærerjernene vi har fått laget til prosjektet Treet`s Meister. Dette jernet er modell av dokumentasjon gjort på De Heibergske samlinger og middelalderske illustrasjoner/relieffer.

Ved å skjære disse Urnes arbeidene fikk jeg prøvd ut en del jern og teknikker som gav verdifulle erfaringer og svar inn mot arbeidet med Treet`s Meister. Materialet er furu lik portalen, formatet er 1/1 noe som gir de sammme utfordringer man møtet på når vi skal i gang med koien av portalen. Det gjelder særlig dybden og de trange partiene hvordan stikke seg ned ned uten å skade nærliggende ornament. Dett gikk IKKE med moderne treskjærerjern da de er slipt på undersiden, da må man holde jernet slik at det treffer andre ornamentdeler før man når ned til bunnen. Med jern som har slipefasen på oversiden, kan jernet stikkes ned i lodd og man kommer til overalt. Der jernet blir for tykt i godset bruker jeg det øksbladformete jernet og skjærer i trange hjørner o.l.

Her er øksebladjernet og buet jern med slipefasen opp vist i bruk, Øksebladjernet kommer til, og er å foretrekke i svært mage skjære operasjoner, man slipper å bytte jern så mye. Det jernet som har slipefasen opp er helt avgjørende for å kunne stikke helt ned uten å skade motstående ornament. Bilde nr 1 er moderne jern som ikke kommer ned. Allsidigheten og den store variasjon av bruks området på øksebladform jernet, kan være en forklaring på hvorfor vi finner stort sett bare 6 jern avbildet sammen med middelalderske billedhuggere, de trengte ikke flere.

Mønster Påtegning

Jeg tegnet på med blyant, den er fra 1564. Da var det noen gjetere som fant store mengde grafitt i et fjell i nærheten av Barrowdale i England.  Da det ikke var noen krav til prosess tillot jeg meg å bruke den. Risset opp med øksebladjernet og hadde trekull støv i risset, da fikk jeg en presis linje som ikke ble utvisket når handbaken min gled over emnet. Den delen som ikke ble skåret skar jeg V-spor for å fremheve linjene og hadde trekull i sporet.

Det var verdifull erfaring å skjære 1/1 skala og få se hva som blir de tekniske utfordringene med dybden i skurden. Økseblad jernene utmerket seg som svært anvendelige i mange av skjære-operasjonene, jernene som har slipt fase på oversiden er helt avgjørende for å komme til og skjære dypt der det er trangt. De som gjenstår nå er bare å øve.

https://fortidsminneforeningen.no/aktuelt/urnes-stavkirke-i-middelalderen/

https://www.norgesverdensarv.no/

Margrete S. Andås: Ormer og løver, drager og beist

https://www.facebook.com/watch/?v=1175985552803605

I forbindelse med oppholdet på Urnes sommeren 2021 har vi (Kai Johansen og Mona Sand) gjort en del utprøvinger av forskjellige teknikker.

De kan kategoriseres som:

-Studie av portalen leting etter verktøyspor og arbeidsprosess.

-Mønsteroverføring

-Skjefting av treskjærerjern

-Kvessing av treskjærerjern

-Utprøving av forskjellige treskjærerjern modeller og skaft

-Skjæring av toppstykket over døren- metode ut ifra verktøyspor

-Arbeidsbukker, se egen dokumentasjon: Høvelbenk/ Arbeidsbenk Billedhuggerbenk: https://wordpress.com/post/significatiovitae.com/153

Del 1 Studie av portalen leting etter verktøyspor.

På vei til Urnes stoppet vi både i Lom og på Borgund for å studere nærmere verktøyspor og hvordan dørene der er konstruert, nettopp med tanke på verktøyvalg og metode for urnes portalen. På urnes brukte vi også mye tid på å studere både portalen og dørene for å få en oversikt over verktøy vi kunne finne spor av og evt. fremgangsmåte for montering av delene i døren.

Dette gjorde vi med tommestokk, skyvelær, slepelys og kamera. Jeg har studert portalen noen runder tidligere, men det er alltid bra å ha med nye øyne, som ser andre detaljer, vinkler med lyset og hver gang dukker det opp noe nytt.

Del 1 Studie av portalen leting etter verktøyspor.

På vei til Urnes stoppet vi både i Lom og på Borgund for å studere nærmere verktøyspor og hvordan dørene der er konstruert, nettopp med tanke på verktøyvalg og metode for urnes portalen. På urnes brukte vi også mye tid på å studere både portalen og dørene for å få en oversikt over verktøy vi kunne finne spor av og evt. fremgangsmåte for montering av delene i døren.

Dette gjorde vi med tommestokk, skyvelær, slepelys og kamera. Jeg har studert portalen noen runder tidligere, men det er alltid bra å ha med nye øyne, som ser andre detaljer, vinkler med lyset og hver gang dukker det opp noe nytt.

Del 2 mønsteroverføring.

Når det gjelder hvordan mønsteret har blitt overført til emnet, har vi flere innfallsvinkler på dette. Vi tror at det er samme person som har tegnet mønsteret, og som skar portalen, da linjeføring og mønsterforståelse er av svært høy kvalitet. Hvilke verktøy som har vært tilgjengelig er premisset for jobben.

Vi har lest boken til Cernini Cernino 1300talls hvor han i detalj beskriver mange teknikker inn mot malerkunsten og overføringer av mønster, både når det gjelder materialer og fremgangsmåte.

Her er våre forslag til hvordan mønsteret kan ha blitt overført til emnet:

1: Risset direkte med rissenål

2: Pergament hvor mønsteret er påtegnet, som blir gjennomhullet med en rissenål/ syl, langs linjeføringene.

3: Kullstift tegnes rett på emnet.

4: Pergament som kalkerpapir.

5: Mønsteret tegnes på med kullstift på emnet for så å risse med rissenål, for å få en presis linje.

6: Man har en liten original tegning som skaleres på frihånd på emnene, eller ved hjelp av rutemønster.

7: Male mønsteret på med en tynn malerkost/ rund pensel (bland sot og vann) for så og evt. Gå videre med risseverktøy.

8: Det vi i dag kaller blåpapir. Pergament med et tynt lag med rød tørket leire på baksiden, når denne blir lagt på emnet og tegnet på får man en rød strek på emnet der man tegner.

9: Lim pergamentet på original emnet for så å skjære etter mønsteret som er på pergamentet.

10: hvilket verktøy egner seg best til evt rissenål

Kniv, treskjærerjern, rissenål av jern og rissenål av messing.

11. blyspiss.

Etter en del utprøving har vi kommet frem til følgende metode som vi syns fungerte svært godt

1 skisser med kullstift

2 dra den ønskede linje med et økseformet treskjærerjern

3 puss bort overflødig kull med en tøyfille, da vil det samtidig legge seg kull i risset og man får en veldig presis linje.

Vi endte opp med å bruke et økseformet treskjærerjern som risseverktøy da det både kunne dras og få beine/ slake buer og svingefort for å oppnå krappe buer. Dette gir en veldig presis strek å jobbe etter.

Konklusjonen er at dette er en god og sikker måte å designe mønsteret på emnet, som da er klar til skjæring.

Del 3: Skjefting av treskjærerjern

Når det gjelder kildetilfang av skaft modeller har jeg søkt igjennom arkeologiske databaser og studert illustrasjoner, har også sett på en del verktøysamlinger på museum, men de er ikke mer en retningsgivende da det for stort tidsrom mellom disse verktøyene og den epoken jeg skal presentere som referansekilder. Vi har en del arkeologiske funn, men det er ikke mange sammenlignet med verktøyfunn, da tre råtner opp og forsvinner i jorda. Det er en del hornskaft, beinskaft og treskskaft som finnes og de har jeg brukt som referanse sammen med illustrasjonene. Jeg hadde forberedt en del skaft emner i bjørk, bøk, ask, disse risset jeg opp sentrerte et punkt for å bore inn tangen, jeg boret med navaren først en ca 8 mm så avsluttet jeg med en 5 mm da tangen er kon. Så stakk jeg tangen i skaftet og tredde skaftet på og banket forsiktig ned til jernet var så lang inn som jeg ønsket. Så tredde jeg et bjørkeneveretui på eggen på verktøyet og så spikket jeg formen på skaftet med en tollekniv. Noen av skaftene hadde jeg dreid på dreiebenk slik at de var lik de arkeologiske funnene jeg hadde som referanse. Disse merket jeg en senter merke på i endeveden med en rissenål og boret med navaren først med 8mm så med 5 mm navaren. For så å sette jernet mot tverrved tre skaftet på tangen og banke det forsiktig ned til ønsket dybde. Da jeg ikke kunne ha bål på Urnes brukte jeg ikke noen form for lim, dette er noe jeg vil prøve hjemme, lage bek av bjørkenever for så å varme tangen og treskaftet på, varme harpiks og bruke som limstoff.  Det finns også mange limsorter fra bein, horn, fiskeskinn, men jeg tror de to sterkeste er bek og harpiks, de er og så de to mest vannbestandige limsortene. Det er også en mulighet å bare brenne tangen inn i skaftet

Figure 4 skaft modeller

Del 4: Kvessing av treskjærerjern

Jeg hadde med meg en del smidde verktøy som smeden Øystein Viem hadde laget til meg, på mine anvisninger. Da jeg har søkt gjennom Unimus, Digitalt museum, Collections online, lett igjennom illustrasjoner og relieffer som presenterer håndverkere med verktøy, og ikke minst studert verktøyspor på portalen som referanse for modellen jeg fikk han til å lage.

Disse verktøyene var grovt kvesset. Det vil si at slipevinkelen var angitt.   En del verktøy hadde jeg 2 av da jeg valgte å ha et med knivslipt egg og et med sakseslipt egg. Jeg hadde med meg 4 bryner og en lærreim spent opp på en trekloss. Disse 4 brynene hadde alle forskjellig korning/ grovhet. Jeg systematisk til verks begynte med det groveste bryne for å ta ujevnhetene i eggen og få en ryddig flate «slipefase» så når jeg var fornøyd med fasen gikk jeg videre til neste bryne, det vil si litt finere korning, og slik fortsatte jeg helt til jeg gikk over til lærreimen som jeg polerte eggen med. Dette gikk overraskende fort når man var systematisk og først kom litt inn i arbeidsprosessen. Når et verktøy først var kvesset og så tatt i bruk var det raskt å kun bruke den fineste steinen og lærreimen for å sette opp igjen eggen. Utfordringen var at det var en del egg profiler som var i bue «øksebladformet egg» disse krever mer arbeid enn de som har eggen 90 grader på skaftet. Her må man bare være nøye og tålmodig så får man med hele eggen.

Del 5- Utprøving av forskjellige treskjærerjern modeller og skaft.

Modellene jeg har fått laget av smeden Øystein Viem er basert på kilde søk i arkeologiske databaser, her har jeg sett på hele Nord-Europa inkludert gravfunn fra vest i Russland fra sen vikingtid. Studert illustrasjoner, og relieffer fra Tyskland og England, har også sett på en del verktøysamlinger på museum, men de er ikke mer en retningsgivende da det for stort tidsrom mellom disse verktøyene og den epoken jeg skal jobbe med. Det viktigste med verktøyene på museum var at de var smidd av smeder og ikke masseproduserte verktøy som Engelske Taylor f.eks.  og så bruke som referansekilder.  Det som er vært å presisere er at på illustrasjonene av handverkere med verktøy blir en treskjærer/ billedhugger fremstilt med 6-9 forskjellige jern. Det er lite utvalg i forhold til hva vi er vant til i dag. De som var fremstilt som tredreiere hadde 12-15 dreiejern.

Det absolutt største skillet mellom jernene fra sent 1000 tall og i dag er at i dag er alle eggene så nær som ett jern er skjeftet 90 grader på skaftet, vi har skråjernet med 45 graders vinkel på skaftet, men ingen jern med buet egg (øksebladformet egg» middelalderjernene har stor variasjon i eggvinkler og form i forhold til skaft.

 Når verktøyene var klar for å prøves ut, testet jeg dem systematisk. Det er krevende å skjære med øksebladmodellene da det er litt uvant å forholde seg til en egg som er i buet bevegelse. Etter litt tids skjæring oppdaget jeg at disse jernene er mye mer anvendelig enn først antatt. Jeg kommer til plasser jeg ikke trodde jeg kunne benytte dette jernet og det imponerte meg hvor mange skjære operasjoner jeg kunne gjøre med det ene jernet. Det erstattet fort 5-6 som jeg ville valgt av moderne jern, for å utføre samme skjære operasjon.

Tykkelse på klingen er svært viktig for å kunne komme til der man ønsker, tynne smekre jern må til for å komme inn i de trangeste partiene, og evt bue i klingen for å rydde/ glatte bunnen. Erfaringen så langt er at man kan redusere antall jern i forhold til dagens, men vi må legge til bunnjernene for å få den glatt og fin, da er det flere kilder til det Mästermyr og Novgorod og Norske funn. Urnesstilen er kjent for sin kunstneriske linjeføring, men blant håndverkerne er den like kjent for dybden i ornamentikken, å skjære så dypt, å lage en så glatt ren bunn krever noen jern som jeg ennå ikke har funnet i arkeologien eller illustrasjonene. Jeg skjønner hvordan de skal se ut og fungere for å gjøre jobben. De eksemplene fra Mästermyr og Novgorod og Norge er jern som ligner, men vil ikke fullt ut kunne jobbe så dypt som vi ønsker.

Modeller av treskærerjern som jeg manglet på Urnes, var buete jern med slipefasen på oversiden av jernet for å komme helt ned med nedstikkingen av veggene, uten at klingen tar i toppen på ornamentet der det er trangt.

Øystein har nå, etter sommeren smidd noen slike til meg og jeg har prøvd de ut på emnene til Verdensarvsentrene. Nå kan jeg stikke ned uten at enten veggen blir tykkere fordi jeg ikke når ned, eller at klingen tar i toppen av ornamentet der hvor det er trangt. De fungerer svært godt.

Skaftmodellene

Utgangspunktet å finne skaft er kanskje enda vanskeligere enn å finne treskjærerjern fra yngre jernalder/ tidlig middelalder, da der organiske materialer ofte er råtnet bort. Det skal litt spesielle bevarings forhold til for å bevare treverk fra 1070, enten mye vann eller blåleire, uansett så må oksygen ikke slippe til. Begge disse forholdene finner vi i Oseberg og i Novgorod, så her er en del treskaft å studere. Det er også en del skaft funn fra by utgravingene i Trondheim.  Det er mye bein og horn skaft, men også en del laget i treverk og da ofte bjørk. De jeg valgte å kopiere syns jeg bare fungerte midt på treet, de hadde ofte en kant eller en kule på enden av skaftet, denne ble ubehagelig å ha inni hånden når jeg skar, så etter litt utprøving spikket jeg endene på jernene slik at de ikke gnagde inni hånden min når jeg skar.

Del 6 Skjæring av toppstykket over døren.

Hovedkilden til kunnskap om hvordan portalen er skjært er Portalen i seg selv. Å studere i detalj alle verktøyspor, hva forteller den oss om hvilke verktøy, hvilke profiler er det på treskjærerjernene,

 i hvilken rekkefølge har de arbeidet, hvilke dimensjoner har de brukt på navarene, svært mye kan vi dra slutninger ut ifra å «lese» portalen. Det vi må huske på at det er en tolkning basert på erfaringene til den som leser, så det er vanskelig etterprøvbart, da det blir subjektive slutninger som dras.

En som har sett mye verktøyspor, jobbet med å gjenskape disse prosessuelt har mer erfaring med nettopp tolkningen av verktøysporene opp imot arbeidsprosessen som ligger bak verktøysporene. En som har skåret mye har stor forståelse for en prosess hva starter man med og i hvilken rekkefølge jobber man seg frem til et likt resultat, da mer basert på skjære erfaring enn tolkninger av spor i portalen.

Når det gjelder Nord-portalen mener jeg at her må vi benytte all mulig kunnskap for å komme frem til en lik prosessuell metode. Portalen i seg selv er værslitt og tjærebredt (selv om den er nedskrapt for gipsavstøpning) dette gjør det vanskeligere å lese verktøysporene som måtte vært igjen etter nesten 1000 år. De er likevel vår viktigste kilde til nettopp å kunne utføre en «prosessuell» kopi av portalen. Når det gjelder toppstykket over døren er det mange godt bevarte verktøyspor, disse forteller om verktøyutvalg og metode som er brukt for å lage denne delen. Særlig i de feltene som er gjennombrutt finner vi mange tydelige spor etter treskjærerjern 2-3 ere, og det er brukt kneppert for å hugge seg ned. Den som har skåret har skjært først fra forsiden, for så å tappe seg ned fra baksiden, man unngår utrivninger ved å gjøre det på denne måten. Det er også mange spor av navar som er brukt for dybdestopp og forenkle uttappingen av feltene mellom dyrekroppene. Jeg klarer ikke å finne spor etter V-jernet på detaljeringen, men det er brukt et jern som skjærer en V-fure i to snitt og med en svært skarp bunn, veggene kan avvike i vinkel til hverandre derfor trekker jeg denne slutningen. Jeg prøvde litt ulike fremgangs måter nå jeg skulle tappe ned mellomrommene mellom dyrekroppene.

-jeg gikk rett på strek og tappet meg ned til ønsket dybde, dette fungerte greit, men gav ingen rom for justering av linjene eller rydding av veggen.

-Tappet meg ned 5-7 mm innenfor stek til ønsket dybde, for så å finskjære meg ut til strek, dette fant jeg spor av både på portalen og på skjæringene inne i kirka fra 1130 på kapitelhodene. Denne måten fungerte veldig fint da jeg kunne renske opp og justere linjen hvis det var behov for det.

-Startet med å bore med navaren 3-5 hull til ønsket dybde, avhengig av formen på hullet som skulle tappes ut. For så å dra dype riss mellom hullene, alt dette forgår 5-10 mm innenfor endelig linje, så tapper jeg ut all masse mellom hullene, for å avslutte med å finskjære meg ut til ønsket linje. Dette var klart den mest effektive måten å fjerne masse på, da jeg kunne skjære hardt uten å skade kantene på den endelige linjen. For å sjekke ønsket dybde så lagde jeg en treflis som jeg markerte dybden på og brukte den som måleverktøy og tappet meg ned til rett dybde.